Ulf Nilsen – «På bunnen av alle ting...» 14. august - 14. september.
Ulf Nilsens bildeunivers er fullt av mer eller mindre konkrete referanser til litteratur, til poesi, til filosofi. Det eneste bildet i denne utstillingen som faktisk inneholder lesbar tekst, henter inn en oversettelse av den italienske poeten, filosofen og kunstneren Lanza del Vasto (1901-81): «Det svømmer en fisk i bunnen av alle ting. Fordi jeg er redd for at du skal komme ut naken ‘fisk’ kaster jeg min kappe av bilder over deg». Utstillingens tittel parafraserer denne teksten.
Og her har vi da også noen konkrete utsagn å forholde oss til, som like gjerne kan leses i en overført betydning. «Bunnen» det hentydes til kan forstås konkret, samtidig som det indikerer stedet der de mørkeste kreftene virker. En kappe som legger seg over deg antyder like mye en fangst, som en beskyttelse. Utsagnet sier dessuten at dette gjelder «alle ting» - en refleksjon om alle tings eksistens. Men her synes eksistensialismen å indikere en pessimisme, som er beslektet med en forståelse av at det poetiske ved naturen ikke er ensbetydende med eksempelvis en vakker utsikt. For i disse nærbildene av tilsynelatende prosaiske elementer, utfolder forholdet til og avstanden mellom mennesket og naturen seg. Gjennomgående i disse bildene finner vi referanser til mennesket i naturen. Enten naturen i menneskets vold eller mennesket i naturens vold. En trestamme er skåret til som en stol, mens en rest av en grein har viklet seg inn i et revnet nettinggjerde i bakgrunnen. (Teksten forsetter nederst på siden)
De to elementene refererer til mennesker og natur, men på et avbrutt vis – på samme vis som tegnene som er risset inn i muren under og i bakgrunnen kun tilsynelatende er lesbare skrifttegn. I et annet bilde er en trestamme som strekker seg opp mot en mørk himmel, kuttet opp i biter. I et bilde ser vi skrammel og skrot avtegnet mot bakken, skåler og ledninger avtegner seg mot himmelen: Referanser til og spor av menneskets eksistens og aktiviteter. Men de etterlater ikke et inntrykk av noe livsbejaende. Vi ser her snarere spor av forfall og noe forgangent. Selv et i utgangspunktet gjenkjennelig og kjærkomment skue som Munkholmen påkaller noe annet i bildet med den håpefulle tittelen «Når natten blir til dag»: Fjorden fremstår som en trussel med antydning om skjulte krefter. Et pyntelig landskapsbilde med et kjent motiv er stilt overfor et mørkere element og omkranses av uro, malt ut med nærmest eksplosiv kraft.
Og denne bruken av bildeflaten som vertikalt inndelt, nedover, gjenkjenner vi i flere bilder: I «Høstsonatens partitur» ser vi et tre mot en blodrød himmel. Under treet ligger et tomt felt, for til slutt å ende som en hul trestamme som ligger i et vannspeil. Den vitale trestammens transport av vann og næring har opphørt, skallet skyves nå livløst gjennom vannmassene. Det indre og det ytre kommer slik i spill i disse bildene. Det samme ser vi i maleriet med den talende tittelen «Avreise»: En forhenværende båt er avbildet ved bredden av et dypt vann, men halvveis indikert med hvitmaling, som et skjelett fortoner det seg som konturen av en båt som er i ferd med å forsvinne. En tom struktur uten bæreevne. Her finnes ingen frø, ingen solstråler. Kun rester, det avhugde, ikke utvikling, kun spor. Her har noen bodd, her har noe vært. Ulf Nilsens bilder viser i denne utstillingen former som nakent avbilder eksisens, ikke essens. Og nettopp i denne refleksjonen ligger løftet; å betrakte noe så ordinært som et tomt torskeøye eller duer på en kvist og la det alene få tale for noe som ligger langt dypere – på bunnen av alle ting. - Gustav Svihus Borgersen, august, 2021.
