Fra et betrakter-perspektiv er det umiddelbart ikke helt klart hva man ser på. Gjenstandene setter oss i en mellomposisjon der man enten kan velge å lese dem som helt basale, grunnleggende, grove former eller som komplekse figurasjoner og kommenterende arbeider.
En av Leirdals nokså massive skulpturer kan i det ene øyeblikket virke rå og abstrakt. Og i det neste kan den – med sine fine sammenføyninger og delikate bevegelser – ligne en binders, en håndverksmessig honnør til en av designhistoriens enkleste, men mest masseproduserte og suksessfulle oppfinnelser.
Hanne Christiansens fargesterke bilder åpner opp for en grunnleggende refleksjon omkring former og flater og fargesammensetningers effekt på hverandre. Men som en fremstilling av hoder formidler de en nesten ekspresjonistisk portrett-iver.
Noen av Per Kristian Nygårds tresnitt påminner med sitt svart-hvite, rå uttrykk og sin tydelige strekfølelse om klassisk grafikk – et pek mot borgerskapets eksklusive domene. Men i virkeligheten er de eksempelvis konkrete avtrykk av gamle do-lokk eller fremstillinger av mer naive motiv.
Også Morten Allan Egstad splitter betrakterens optikk: De elegante, organiske formene er skåret ut av sypresser i bestemorens hage. Formene ligner utgravde urformer, noe eldgammelt og primitivt. Men likevel, med sine repetisjoner og helt uten noe å sammenligne dem med kan de fortone seg som noe teknisk, naturvitenskapelig og voldsomt forstørret, en kompleks DNA-spiral eller en essensiell komponent.
Uttrykkene er totalt ulike, men på samme tid relaterte. Fremgangsmåtene er svært forskjellige, men bærer likevel i seg en materialforståelse og en interesse for de utallige mulighetene som ligger i materialet tre. Utstillingen er helt åpen, samtidig som den tvinger en mellom ulike standpunkt: Komplisert eller enkelt, grovt eller raffinert, stort eller lite, hardt eller mykt, helt abstrakt eller portretterende.
