Thorbjørn Sørensen - Se ned
20.02 - 01.04.2020
Thorbjørn Sørensen er kjent for stramme stripebilder og akvareller med naturmotiver. Det kan fortone seg forvirrende at dette er arbeider fra én og samme hånd. De nonfigurative bildene av fargerike striper var tidligere preget av en nærmest maskinell presisjon, nå tilvirket med spatel og grovere i teksturen. Akvarellene viser jordtuster og planter og fugler – naturstudier, tett på det som befinner seg i jorden, i gresset.
Thorbjørn Sørensen har over mange år stått for malerier som ligner på alt annet enn maleri; på fotografi blant annet. Det raske øyeblikksbildet, minutiøst malt over lang tid. I kunsten snakker en ofte om hyperrealisme når et bildeuttrykk ligger så tett på virkeligheten at det er vanskelig å se noen forskjell. Stripebildene kan kanskje også betegnes som hypre. De dirrer av stram fargespenning.
Tittelen på denne utstillingen er Se ned. Å se ned kan i en annen sammenheng tolkes i retning av noe kuet, noe underdanig. Som en befaling er det noe undertrykkende over se ned. Men som en oppfordring er den lettere: En ydmyk oppfordring om å se ned. De isolerte naturelementene er oppdaget, løftet frem, blitt sett. Virkelig sett på. Hver minste detalj er studert og overført til bilder. For å fange opp de fine fargenyansene i et blad som er i ferd med å visne, kreves nøyaktig konsentrasjon. For å trekke frem det hyperrealistiske ved Sørensens praksis er hvert lite blad, hver lille knoll og jordklump her blitt hypersett.
Jordtustene med litt gress på er rykket ut av sin ellers tildekkende kontekst. Fuglen som ligger der med de kantete små bena i været, er blitt rykket ut av livet. De er alle blitt plassert inn som midtstilt bildemotiv i et omkringliggende hvite. Se ned blir en oppfordring om oppdagelse, til å bruke blikket, se de helt nære tingene. Det er noe ydmykt ved dette prosjektet. Kunstneren malte da også en gang et selvportrett som fremstiller hans eget bakhode, en ydmyk fremtoning og selvfremstilling. Her er det ingen som brauter seg frem og skyver noe opp i ansiktet på betrakteren. Det er noe stille og nøyaktig studerende over Thorbjørn Sørensens arbeider. Teknisk til fingerspissene, noe en kun oppdager om en selv bruker tid til å se, virkelig se, på bildene.
- Gustav Svihus Borgersen, 13. februar 2020
