Solrunn Rones

28. januar 2023

Galleri Dropsfabrikken har gleden av å invitere til Solrunn Rones` andre separatutstilling, lørdag 28. januar kl. 12.

Tekst av Øivind Storm Bjerke.

Solrunn Rones ferskeste malerier summerer en tradisjon som hyller mulighetene som ligger i å sette det maleriske strøk fri. Meningsinnholdet i strøkene går langt ut over det å forsøksvis imitere hva vi kan ane som et naturmotiv. Det interessante er ikke om formene på lerretet referer til naturformasjoner, men at strøkene og formene formidler en spontan følelsesmessig respons på det sette. En respons som gradvis går over i en dypere refleksjon fra kunstnerens side, som vi som betraktere kan ta inn over oss og bearbeide vårt inntrykk i lys av.

Bildene løfter frem et kunstsyn vi kjenner igjen som grunnleggende for en viss type modernisme. En modernisme som dyrker det ubestemte, vage og flertydige, men som holder fast ved et motivisk utgangspunkt. Det er viktig ikke å flyte ut i det intetsigende og kaotiske.
Rones studerte ved Kunstskolen i Trondheim i perioden 1977 – 1981. Dette var en tid før Kunstskolen ble et kunstakademi. Det var en skole preget av eksperimentvilje, åpenhet og et blikk for den enkelte studentens særegenhet. Rones er del av en generasjon kunstnere med forankring i Trondheim som utmerket seg gjennom sterke individer med personlige kunstneriske uttrykk. Her kom kunstnere som representerte alt fra abstrakt og figurativt maleri, og der konseptuelle tilnærminger sto side om side på atelierene. På midten av 1980 tallet fikk den heftige bølgen av vitalt samtidsmaleri et kraftig nedslag i Trondheim, samtidig som konseptuelt orienterte kunstnere i kretsen om Kunstskolen la bort maling og pensler. Kunstnergenerasjonen som vokste frem på 1980 – tallet er den første generasjon av norske kunstnere, som hadde rom for parallelle tilnærminger og retninger, der man i tidligere generasjoner hadde hatt liten plass for et mangfold av kunstneriske uttrykk.

Rones hadde malerne John Anton Risan og Georg Suttner som sine lærere. Vi finner spor av dem begge i hvordan hun tidlig forente motpoler som fast billedkomposisjon og et kraftfullt og ekspresjonistisk strøk. Allerede i 1984 ble hun innkjøpt til Nasjonalmuseet med et bilde datert 1983. Det er et bilde som formidler samspillet av motsatte krefter som er blitt et kjennetegn på hennes kunst. Det er et kultivert maleri som ikke blir kjedelig men sitrer av uro. Maleriene bygger på og utdyper en tradisjon som går helt tilbake til mellomkrigstiden. Maleren Bjarne Ness, som et nasjonalt og lokalt omdreiningspunkt og historisk ankerfeste for en kunst som balanserer motsetninger på en malerisk overbevisende måte i krysningspunktet mellom det klassiske og moderne. Vi finner den samme tradisjonen som et utgangspunkt for Håkon Gullvåg, som Solrunn i den tidlige fasen av sin kunstkarriere hadde en gjensidig, fruktbar kunstnerisk utveksling av maleriske ideer og erfaringer med. Gullvåg hadde til og med begynt som student hos nyklassisisten Roar Matheson Bye i Trondheim, så hos ham var det en direkte linje tilbake i tid. Men, vi snakker ikke her om provinsialisme, men om en ny situasjon på den globale kunstscenen. En kunstverden som fra 1980 – tallet er en verden som ikke lenger er dominert av et definert sentrum som alle må søke seg til for å bli oppfattet som seriøse aktører. Interessant og viktig samtidskunst blir skapt i et dynamisk samspill av impulser som skyter som piler gjennom lufta på tvers av institusjoner, grenser, generasjoner og historiske posisjoner. Når de mer lokalt forankrede impulsene møter interesse og kunnskap om hva som utfolder seg av maleri i New York, London, Paris, Berlin og Roma, som alle unge på 1980 -tallet var nysgjerrige og informert om - ble grunnlaget lagt for å skape kunst som er personlig farget, men også kan oppleves og forstås som del av en større kunstverden.


Dialogen mellom konstruksjon og sammenbrudd på billedflaten, er noe som kjennetegnet de abstrakte malerne med forankring i Trøndelag allerede på 1950 – 60 tallet, enten de het Weidemann, Wold, Tiller, Bleken, Isern eller Risan. Men dette abstrakte maleriet fikk hos Rones en motkraft som vi ser i hennes interesse for figurasjon allerede i tidlige arbeider. Her har nok Suttner hatt en spesiell betydning. Han gjorde studentene kjent med en særegen svensk lokal maleri-arv som han selv var del av; Göteborgskoloristerna. En gruppe kunstnere som dyrket fargen og strøkets uttrykksmuligheter i en form for intimistisk kunst. Suttner som hadde studert i Paris hos Fernand Leger, formidlet også et konstruktivt element i sine komposisjoner, som vi også aner hos hans studenter. Vi aner at for Rones har nok den særegne maleren Åke Göranson hatt spesiell betydning. Solrunns malerier har den samme intensitet som vi finner i hans små malerier, der en sær koloritt bygd opp av brutte farger og en sløret behandling av lys og skygge tilfører et element av mystikk.

Rones arbeid med fargen er preget av en palett der fargetonene i mellomrommet spiller en viktig rolle. Kontraster og graderinger av lys og mørke formidler den samme opplevelse av variasjon. Farge og lys bidrar begge som stemningsskapende og konstruktive elementer i oppbyggingen av bildene. Pregnante og markerte strøk som gir fremstillingen struktur og retning forhindrer at bildene blir diffuse og uklare. Viktig er også balansen mellom partier som er artikulert med voldsom penselskrift og rolige passasjer. Vekslingen mellom ulike bildeelementer og måten det malerisk blir artikulert på, forteller om hvordan visuelle inntrykk omformuleres til et dynamisk samspill av linjer og punkter. Den abstrakte rytmen har egen verdi som estetisk virkemiddel gjennom hvordan de aktiverer blikket. Det er en invitasjon til å meditere over moduleringen og nyanserikdommen av de formkvalitetene bildene blir bygget opp av.
Rones fremstår med et kunstnerskap som konsekvent har dyrket og forfinet et malerisk uttrykk der kvaliteter er knyttet til strøk og form, og der det ekspressive og konstruktive står helt sentralt, uten at dette oppløser seg i noe overflatisk eller ornamentalt. Dette er bilder som viser oss hvordan billedflaten kan være en scene for møtet mellom kunstner og betrakter, der et sanselig drama utfolder seg av farger og former. Det er en sensualitet og saftighet i måten bildene er utformet som genererer visuell energi og med det formidler en livsglede.



Solrunn Rones (f. 1951) er utdannet fra Kunstakademiet i Trondheim i 1981. Siden har hun hatt mange separatutstillinger; blant annet i Galleri Dobloug i Oslo (1985, 1989, 2001) og senest i Trondheim kunstmuseum (2009). Hun er innkjøpt av blant andre Nasjonalmuseet, Norsk Kulturråd, Trondheim kunstmuseum og Trøndelag fylkeskommune, og har gjort en rekke utsmyknings- og landskapsoppdrag, som utforming av bekkeløpet til Ilabekken (2004-2007) og sykehusparken til St. Olavs hospital (2007-2011). Rones viderefører i sine malerier den lyriske abstraksjonen, og abstrakte tolking av naturen, lik den vi kjenner fra Jacob Weidemann og Inger Sitter.