Solrunn Rones - Begynnelser

11. januar - 16. februar 2020

Galleri Dropsfabrikken er stolte over å invitere til separatutstilling med Solrunn Rones, lørdag 11. januar kl. 13:00.

Solrunn Rones (f. 1951) er utdannet fra Kunstakademiet i Trondheim i 1981. Siden har hun hatt mange separatutstillinger; blant annet i Galleri Dobloug i Oslo (1985, 1989, 2001) og senest i Trondheim kunstmuseum (2009). Hun er innkjøpt av blant andre Nasjonalmuseet, Norsk Kulturråd, Trondheim kunstmuseum og Trøndelag fylkeskommune, og har gjort en rekke utsmyknings- og landskapsoppdrag, som utforming av bekkeløpet til Ilabekken (2004-2007) og sykehusparken til St. Olavs hospital (2007-2011). Rones viderefører i sine malerier den lyriske abstraksjonen, og abstrakte tolking av naturen, lik den vi kjenner fra Jacob Weidemann og Inger Sitter.


"Hvordan ser vi verden, og hvor tilstede er vi i den? Hvis svaret kommer motstandsløst, kan det være fordi vi tar verden, synet vårt og selve eksistensen for gitt. Eller fordi vi har det for travelt til å stoppe opp. Maleren Solrunn Rones iakttar skyene, vindstyrken som fører dem, fuglene og fargen på luften mellom dem og sin egen posisjon hver dag. Og hun sanser mye av det som går oss andre hus forbi.

Rones forteller om en særlig åpenhet for fargeopplevelser, som for henne ofte blir mer enn noe visuelt. I møte med farger er det som om grensene mellom sansene blir flytende. Da kan toner og klanger oppstå for øret, og fargenes temperaturer kjennes mot kroppen, nesten som fysiske berøringer. Kjølige, milde som pust. Fargefenomener kan slik bli overveldende, men aller mest vekker de en sulten undring over tilværelsen, som gir henne en intens glede. Er det rart hun har valgt å leve som maler?

Maleriene hennes er finstemte fargekomposisjoner som formidler naturens glød og vibrasjoner – i den grad betrakteren er i modus for å motta det. Rones’ abstrakte malerier er impresjonistiske, altså inntrykk som fanges i strøk av klarblått, rødbrunt, skoggrønt og koralltoner. Samtidig er bildene sterkt ekspresjonistiske, som uttrykk for noe som ikke kan oppfattes i den ytre verden. Når hun maler, løser hun imidlertid visuelle problematikker med en sikkerhet og nøyaktighet som om hun maler nettopp et indre syn. Eller kanskje en klang hun har hørt.

Hun kaller mange av formene hun maler for fargekropper, og disse skaper på et særegent vis et aktivt rom mellom seg og betrakteren av bildet. Betrakteren får følelsen av et vitalt nærvær i flaten, som sidestilles vårt eget nærvær. Vi ser på et vis sammen med maleriet. Opplevelsen er i tråd med hva fenomenologen Maurice Merleau-Ponty sto for: Vi kan aldri få et overblikk over verden, for vårt synspunkt er midt i den – vi ser verden innenfra. Om nettopp malerkunsten, skriver Merleau-Ponty at den «gjengir ingenting, og især ikke det taktile. Det er noe helt annet den gjør, nesten det motsatte: Den gir synlig eksistens til det som det profane syn holder for usynlig».

Solrunn Rones’ malerier er nettopp en synliggjøring av det som for de fleste andre er usynlig. De pendler mellom abstraksjon og landskap; indre og ytre bilder eller opplevelser. Verden og vår væren i den fremstår nøyaktig så intens og detaljrik som vår oppmerksomhet tillater. «Om verden så består i millioner av år, vil den, for malerne, hvis det da ennå vil finnes malere, fremdeles vente på å bli malt», sa Merleau-Ponty. Rones’ vitale komposisjoner er kun begynnelser."

Utdrag av tekst fra Solveig Lønmo, kunsthistoriker.

Foto: Dag Arve Forbergskog
Maleri: Solrunn Rones, uten tittel, olje på lerret. Mål 85 x 85 cm.