I utstillingen Resonans – samklang mellom to kunstnere og materialer undersøker Brit Dyrnes og Beate Gjersvold materialenes potensial, og hvordan leire, mineraler og bergarter – formet av geologiske prosesser gjennom tid – kan inngå i nye skapende sammenhenger. Gjennom sitt arbeid synliggjør de forbindelsen mellom naturens formgivende krefter og menneskets kunstneriske bearbeiding.
Utgangspunktet er et felles engasjement for de materialene som former naturen og landskapet vi omgir oss med. Begge henter sine materialer direkte fra jord, berg og sedimenter som bærer spor av millioner av års geologiske prosesser. Blåleira i Midt-Norge, dannet av partikler slipt løs av isen for mer enn ti tusen år siden, er et eksempel på naturens egen tidskapsel – et materiale som vitner om jordens uendelige kretsløp av oppbygning og nedbrytning.
Gjennom flere års undersøkelser har kunstnerne utviklet et nært samarbeid. De har gravd og hugget i berget, studert mineraler, og delt erfaringer fra arbeidsopphold ved blant annet Folldal Gruver, Løkken Verk og mineralmuseet på Tustna. I arbeidet møtes geologi og kunst, vitenskap og sansning, prosess og form.
Brit Dyrnes arbeider prosessuelt med leira, og lar den gjennomgå flere stadier av bearbeiding og transformasjon. Hun fascineres av materialets muligheter, og dets sårbarhet - av spennet mellom det formbare og det faste, der kontroll og tilfeldighet spiller sammen. Hennes leirformer er ofte abstrakte, men har den taktile tilstedeværelsen som finnes i håndlagde objekter. Rå leire møter glaserte overflater, voldsomt møter varsomt - ulike stemninger av følelser og opplevelser. Sprekkdannelser og krakeleringer blir spor av prosessen, en fortelling om både materialets og menneskets kretsløp, sårbarhet og styrke. Det myke formbare materialet; rått, brennes - og blir til.
Beate Gjersvold arbeider med pigmenter laget av mineraler hun selv henter ut fra naturen – blodstein, ametyst, epidot, thulitt og flere. Hun maler med de samme bergartene som former landskapet, og lar strukturer og fargetoner oppstå gjennom det hun beskriver som «kontrollerte tilfeldigheter» i sine akvareller. I hennes arbeider kan man ane abstrakte landskap og horisonter, linjer som minner om geologiske lag eller vevde mønstre – en visuell dialog mellom tid, materiale og menneskelig erfaring.
De ferdigstilte verkene forenes gjennom en felles tilnærming til naturen som medskaper. Materialenes farger og strukturer, formenes rytme og tilstedeværelse, speiler en dypere relasjon mellom prosess, sted og tid. I møtet mellom grunnstoffer og kunstnerisk bearbeidelse, mellom konsept og materialitet, overflate og dybde, oppstår en resonans – en samklang mellom to kunstnere og materialer.