Per Kristian Nygård - Tilpasning/nye gardiner/

Tilpasning / nye gardiner /

Utstillingen i Galleri Dropsfabrikken er Per Kristian Nygårds første soloutstilling i Trondheim på ti år. Her viser Nygård grafikk, skulptur, tekstil og tegning.

Der Nygårds forrige utstilling, i Vigelandmuseet (2020/21) https://vigeland.museum.no/uts...tematisk kretset rundt materialitet og monumentalitet, så befinner utstillingen på Dropsfabrikken seg mer på et mikronivå - og kretser rundt rammene til enkeltmenneskets liv. Den rurale arkitekturen og eneboligen.

Dette er en mer personlig og tilbakeskuende utstilling, der Nygård blant annet har laget en skulptur som er en nedskalert modell av hans barndomshjem fra 1978. I utstillingen er huset skalert ned til ⅓ størrelse og alt det som egentlig var standardisert eller masseproduserte varer er her underlagt håndverkets premisser. Dører, vinduer, takstein, kledning, med mer er møysommelig laget i snekkerverkstedet. Nygård er interessert i håndverket som en kreativ og tenkende prosess - å tenke gjennom materialene.

Repetisjon og form er sentrale elementer i Nygårds kunst og tar ofte utgangspunkt i forholdet mellom ideologi og arkitektur. I tresnittserien Tilpasning er motivene er et utvalg standardiserte ferdighus fra Block Watne. Ved å se på variasjonen innenfor rammene, understreker Nygård linken til den modernistisk ideologi og synliggjør hvordan den manifesterer seg. I dag bor Nygård i et selvbygget hus laget av gjenbruksmaterialer på Svartlamon i Trondheim.

Les intervju med Per Kristian Nygård i Art Scene Trondheim: https://artscene.no/2021/09/17...

Tekst av Gustav Svihus Borgersen.

Sentralt i denne utstillingen står modellen av et hus. Bokstavelig talt som omdreiningspunkt for de øvrige verkene i tekstil, grafikk og tegning. Per Kristian Nygård (f. 1979) har tatt utgangspunkt i sitt eget barndomshjem, et hus bygd i 1978. Modellen oppgis å være i størrelsesforhold 1:3. Nedskaleringen gjør skulpturen ubrukelig som bolighus og tydeliggjort som skulpturell form, tilpasset kunstinstitusjonens visningsrom. Men alle detaljer ved denne husformen i tre er beholdt, ned til hver minste takstein og dører og vinduskarmer i eik.

På gardinen som henger ned fra en ordinær gardinstang montert på veggen, er det trykket forskjellige avbildninger av lignende hus. De fleste av dem er utgaver av de mange ferdighusene som det norske boligbyggerselskapet OBOS Block Watne produserte på 1970- og 1980-tallet. Med ett unntak: Kunstnerens eget barndomshjem finnes også blant disse avbildningene, trykket på mørkt gardinstoff. Men selv om barndomshjemmet strengt tatt ikke er et Block Watne-produkt, er likhetene så påfallende at gardintrykket umiddelbart ser ut som repetisjoner av det samme.

Og repetisjon har da også gått igjen i Nygårds kunstneriske virke. Utgangspunktet denne gangen er disse såkalte ferdighusene fra omkring kunstnerens eget fødeår. Men disse helt konkrete formene peker likevel på noen større strukturer. Ferdighusene, som det han selv har vokst opp i, blir omgjort til skulpturelle symboler over et ideologisk, boligpolitisk tankesett.

Det som begynte som en innsats i etterkrigstiden for å skaffe folk flest en hensiktsmessig bolig, var et prosjekt som så flere utviklingstrinn. I rapporten Prefabrikering av trehus, utgitt av Norges Byggforskningsinstitutt i 1965, kan vi lese: «Prefabrikering kan gi utgangspunkt for bedre kvalitet av byggets enkelte deler, mer rasjonell distribusjon, transport og håndtering av byggematerialer og til bedre planlegging og organisering av produksjonen på byggeplassene, samt forkortet byggetid.» Hensiktsmessig bolig til de mange var et mål, og en mer effektiv storproduksjonstanke var et middel for å nå dette målet. På denne tiden så man mot utlandet. Ofte mot amerikanske forbilder og produksjonen i Sverige, som lå forut for Norge.

Gjennom Per Kristian Nygårds prisme blir disse ferdighusene symboler over et større ideologisk prosjekt som, ettersom tiårene etter krigen gikk, ble et prosjekt i standardiseringens navn. Bygningene blir som manifestasjoner av en norsk standard. Bygninger som låner litt fra amerikansk boligproduksjon, men som likevel innehar visse trekk fra tradisjonell norsk arkitektur, som stabburet og den utpregede bruken av trematerialer – bygninger som ofte er tilpasset til å bli bygd i skråninger, som i tilfellet med Nygårds eget barndomshjem på Sørlandet.

I utstillingen benytter kunstneren seg av nettopp dette produksjonstankesettet, i like stor grad som han kommenterer det. Huset er bygd som modulbasert form: lett å flatpakke, frakte og montere der det skal settes opp. Likevel er hver eneste detalj, hver eneste takstein, modellert eller snekret for hånd. Betegnelsen prefabrikert – som liksom understreker den industrialiserte standardiseringen norsk boligvirkelighet gjennomgikk i disse avgjørende tiårene – gjelds med andre ord ikke i dette tilfellet. Det er solid, faglig håndverk og et unikt stykke kunst som her er produsert og presentert.

I dette spenningsforholdet løfter Per Kristian Nygård frem et helt konkret eksempel, som likevel står midt i krysningspunktet for store kulturelle møter, for ideologiske veiskiller. Rasjonaliteten som ble innvarslet av rapporten av 1965, idet norske boligbyggere så fremover, møtes her med et tilbakeskuende og kunstnerisk temperament. Det er nostalgisk, men kritisk. Det hyller norsk arkitekturs nytenkning, samtidig som det stiller spørsmålstegn ved når noe blir for standard. Når nye løsninger blir krav en må tilpasse seg, for selv å passe innenfor de ensartede rammene for hvordan et liv, en tilværelse, et hjem skal se ut. Når en må tilpasse seg med nye gardiner.

- Gustav Svihus Borgersen, 13. september 2021