Karl Hansen
Oljemaleri og pastell på papir
Karl Hansens utdanning, først ved Statens håndverks- og kunstindustriskole og deretter ved Statens Kunstakademi i Oslo, løper fra midten av 1980-tallet til 1993. Dette strekket på under ti år var gjenstand for enorme endringer i det norske kunstfeltet, påvirket av et internasjonalt inntrykk. I 1980-årene oppstår en voldsom interesse og oppsving for maleriet. Ved inngangen til 1990-årene raser debatten nok en gang omkring «maleriets død», påvirket av en rekke nye medier og teknologi. Et lite, men betydelig knippe norske kunstnere holdt på sitt, på en tro på det non-figurative eller ekspressive maleriets kraft og tradisjon. Karl Hansen er definitivt en av dem.
Og det ligger noe av denne urokkelige troen på eget medium i disse flatene. Hvor bred er ikke koloritten i hvert eneste bilde? Det er forbløffende hvordan han greier å presse bildeflaten til randen av former og farger – som samtidig fortoner seg lette og løse. På samme måte som de dansende, nærmest tilfeldig plasserte papirklippene i Henri Matisses bildebok, med den klingende tittelen «Jazz», eller de delikat og liksom selvfølgelig henslengte formene i Julius Bissiers komposisjoner, er Karl Hansens bilder så avstemt enige i seg selv. Den ene fargen skyver den neste velvillig foran seg.
De er fulle av kaprisiøs uro, ja. Men uten stridighet. De er spillebrikker in action mer enn uttrykk for konkurrerende krefter. Rytmen i en form som glir over den neste og freidig skifter farge, går som en puls gjennom flere av disse motivene. Noen ganger strekker en lang form seg et langt strekk, som i et stigespill, mens det andre ganger er puslespillbrikker som passer inn akkurat der det var plass.
De sterke fargene til tross finnes det også en skjørhet i bildeflatene. Overflatene veksler mellom tynne, porøse lag og dype fargetoner. Slik egner de seg også godt for nærstudier. Og denne litt skjøre egenskapen gir dem et anstrøk av myk, nesten lodden, pastell. En skulle tro at abstrakt billedkunst hadde noe tidløst over seg. Likevel skaper sammenstillingen av en viss koloritt og tekstur – som her – en til tider sterk fornemmelse av en tidsånd. En periode innkapslet i et abstrakt bildespråk. Det er ikke den enkelte fargen, den enkelte formen, men totaliteten som er avgjørende her. Måten farge og tekstur virker sammen på, setter bildene inn i en lang og sterk tradisjon. Det er en fininnstilt forståelse for et billedspråk som her kommer til syne. Klarspråklig og rent. Et lagspill så komplekst at det nesten virker enkelt.
