Utstillingen med Gunn Harbitz (f. 1958) og Mariia Drachuk (f. 1993) viser to generasjoner kunstnere. De jobber også med vidt forskjellige materialer. Mellom Harbitz’ steinskulpturer og Drachuks malerier går det likevel noen klare forbindelseslinjer. Begge viser eksempelvis en tydelig og konsentrert bevissthet omkring overflater. Behandlingen av overflatene – uansett om det er snakk om sliping og polering av steinhard materie eller malerutstyr på myk maling – resulterer i begge tilfeller i et svært taktilt tiltrekkende uttrykk.
For det ligger en dragning i disse arbeidene. En nær sagt fenomenologisk dragning – ønsket om å gå nært på, bøye seg ned mot og fram kjennes så kroppslig. Fristelsen til å la hånden gli over de glatte linjene eller legge seg helt tett på de ruglete, nesten relieff-aktige bildene er sterk.
Og overflatene er mange, og forskjellige. De er knudrete, kantete, buete, matte, silkeglatte, grovkornete. Gunn Harbitz arbeider med et vell av forskjellige steintyper. Mørk hard diabas, mykere kleberstein, italiensk marmor, kvartsittskifter fra Oppdal, eikerød syenitt og sjelden, grønlig groruditt er alle representert her. De subtilt titulerte formene er forskjellige, men likevel gir de alle en følelse av å være i kontakt med noe helt grunnleggende. Noen grunnleggende bestanddeler, arketypiske former som bare stemmer når du studerer dem. Akkurat i det du tror du har identifisert dem, dukker det opp en perfekt liten skjevhet, som setter i gang en ny granskning. De er aldri helt runde, aldri lette å definere. Man må bevege seg rundt disse arbeidene mange ganger skal man klare å identifisere skulpturenes helhetlige former.
Drachuks bilder er bygget opp av flekker og felter. Tette bildeflater i jordfarger. Som jordlapper eller nærstudier av myk mold og frodige enger. Også her får man følelsen av å være i kontakt med noe helt grunnleggende. Det er vitalt og organisk. Noen ganger oppstår det små figurasjoner i alt det abstrakte, som vinger, kors eller fugler. Til tross for det konkrete og taktile uttrykket får bildene nesten et sakralt preg med disse assosiasjonene. Som om bildene er koplinger mellom mennesket og naturen.
Og når nettopp begge kunstnernes arbeider kan karakteriseres som fulle av liv, skyldes det nettopp en annen forbindelse mellom de to. Harbitz’ skulpturer har noe impulsivt over seg. Noe lekende og buktende. Og Drachuks bilder er dynamiske og vibrerer av lys og linjer. Men begges arbeider bærer likevel så tydelig preg av å være resultater av langsomme prosesser. Harbitz kommenterer selv den tidkrevende prosessen slik: «Fysisk arbeid gir motstand og åpner for sanser. Det er inntrykk jeg noterer, og så modellerer spontant der og da på stedet. Senere tar jeg de frem og et utvalg genererer videre som skisser til nye steinformer.» Denne møysommelige arbeidssyklusen finner vi også i maleriene. De er så fulle av detaljer, så preget av nennsom manuell bearbeidelse.
Slik viser de to kunstnerne her hvordan langsomme, tidkrevende prosesser kan resultere i arbeider med så mye liv, så mye bevegelse. Mangfoldet av teksturer og former som hviler så suverent i seg selv, påminner i begge tilfeller om naturen. De blir hver-i-sær materialiseringer av den balansen som ligger i store og små økologiske systemer. Renskårne og komplekse, åpne og mystiske, helt stille, men likevel så fulle av liv.
– Gustav Svihus Borgersen, 29. juli 2022
