Gard Aukrusts bilder på Dropsfabrikken lar seg til en viss grad forbinde motivmessig. Sort-hvitt fotografi; ja, så absolutt. Bildene drar veksler på den sakligheten som vokste frem blant flere norske kunstfotografer i overgangen mellom 1980 og -90-tallet, men også fra en europeisk og en internasjonal, modernistisk orientert estetikk fra mellomkrigstiden. Og ‘moderne omgivelser’ kan faktisk tjene som relevante stikkord her: Noen arkitektoniske detaljer i stål, en liten del av et industrielt tilvirket gjerde, en grafitti på en solbelyst murvegg med noen ventiler, en detalj av en lys buss mot mørk vegetasjon; alt dette og mer er representasjoner av bruddstykker i disse bildene. Men enkelte bilder – som den ensomme, lyse brennmaneten avfotografert ovenfra mot et bekmørkt havdyp – lar seg ikke like lett kategorisere med henvisning til ‘moderne omgivelser’.
Å snakke om ‘det fotografiske utsnittet’ er kanskje enda mer dekkende og hensiktsmessig. For alle disse bildene er tydelige utsnitt av en større helhet. Sporene i det som ser ut som sanddyner, er et nærblikk inn i en fold av noe større. Et opprutet fortau avspeiler seg i en glassflate og viser kun et strekk av et større urbant landskap. Toppen av en slags skillevegg eller gjerde avtegner seg tydelig mot en klar himmel i bakgrunnen, uten at vi ser mer av disse elementenes omgivelser.
I bilder som dette siste melder et annet forhold seg; nemlig hvordan vi også berøves en skala i disse motivene. De er gjennomgående folketomme og later til å insistere på formene på bildeflaten, uten hensyn til de øvrige omgivelsene disse motivene er klippet ut fra. Ja, de er formelig klippet ut, løsrevet fra sin opprinnelige kontekst, og er her artikulerte som rene bildemotiv.
Hva gjelder skala og størrelsesrelasjoner, så er det ikke godt eksempelvis å se eksakt hvor stort det hvite berget av stoff er. Toppen av det hvite gjerdet med den vertikale streken nedover kan være en ørliten detalj av noe en kan holde i hånden, men det kan for så vidt også være den øverste delen av en monumental lagerbygning.
Og selv om man som betrakter gjenkjenner visse strukturer, former eller scener – når vi klarer å identifisere nok til å se hva motivet faktisk viser – så hjelper ikke dét oss videre. For eksempel skal det ikke mye til for å gjenkjenne en lys gardin i et transparent, finrutet stoff i det ene bildet. Men legg merke til hvordan gardinens finmaskede struktur står som et skille, både mot mørket fra rommet innenfor og fra det som fortoner seg som et sommerhett landskap som gjenspeiler seg i glassruten foran.
Se hvordan skyggen fra en arkitektonisk struktur utenfor bildets ramme faller ned på en steinhelle-lagt gårdsplass og korresponderer perfekt med rutenes linjer på bakken. Se hvordan linjene på et skittent fasadevindu står sammen med de rette, rene stålstrukturene i et rekkverk på innsiden. Linjer og lag, strukturer og spor, som kanskje aldri vil møtes, kommer sammen i disse bildene. For de møtes gjennom kameraets optikk. Og det er kanskje dette møtet disse bildene dreier seg om; evnen til å la verden møtes mellom kameraets fire vegger, å justere seg frem og klappe sammen et nytt bildelandskap, til et nytt bilde, å løsrive det fra omgivelsene og fiksere det innenfor, som et fotografisk bilde: Litt gjenkjennelig, litt familiært. Men på samme tid noe fortryllende annerledes.
Gustav Svihus Borgersen, 22. februar, 2019.
