Eigil Forberg – Flatland
Eigil Forbergs malerier er sterkt assosiative. Samtidig er de herlig uhåndgripelige. Du kan ikke peke på en bestemt form som går igjen. Ingen helt bestemt måte å komponere bildene på. Til det er de altfor varierte. Likevel er det et sterkt tilstedeværende slektskap mellom dem. Nesten så en kan gå ut av utstillingen, sikker på at en ved neste korsvei kan si «Åh, det der er en Forberg!»
Det er noe med Forbergs bruk av former, fargesetting, konturer eller figurasjoner som elementer på en bildeflate som oppleves som om det hele balanserer på en hårsbredd mellom det figurative og det non-figurative. Som betraktere leser vi ofte inn det gjenkjennbare i møte med selv de mest abstrakte uttrykk. Og nettopp dette vet kunstneren å benytte seg av. Han spiller på vår evne og vilje til å gestalte noe meningsfylt eller gjenkjennbart i bilder.
(Teksten fortsetter under bildet)
Om man klarer å innta en fri, assosiativ betrakterposisjon, er det lett å lese inn nærmest hva det måtte være i disse bildene. En bisonokse i sprang, et glissent smil, et sneglehus med fint strekmønster, en sommerfugl med store gjennomsiktige vinger, ildfluer i nattemørket, noen fyldige, kysseklare lepper, et tegneserieaktig ansikt med pekende nese over et stort gapende ansikt med et stirrende øye, hender med lange sprikende krokfingre, en stor tommelfinger med tykk firkantet negl, skimrende perlemor, muldvarpganger i grått jordsmonn, store myke klipper i havgapet. Alt dette finner i hvert fall undertegnede i utvalget som Forberg stiller ut.
Og her ligger det kanskje nettopp en befriende oppfordring i disse bildene. De er avanserte maletekniske og estetiske komposisjoner, ja visst! Men som visuelle uttrykk henvender de seg til noe nokså grunnleggende i oss. Det tøylesløse uttrykket, som liksom ikke har latt seg hemme av bestemte regler for hva man skal lese inn i det, smitter over. Det er selvfølgelig fristende å tenke i kunsthistoriske baner og si at streken kan minne om tyske Albert Oehlen, at de knugende grå massene kan minne om vår egen Inger Sitter, og at det å jobbe med malerier med ukonvensjonelt formede rammer er maleri i et utvidet felt. Men slike mer eller mindre faglige innspill føles snarere begrensende enn klargjørende.
Utstillingstittelen Flatland må forstås i den engelske betydningen: et område eller landskap preget av flathet. En karakteristikk som må regnes som et mantra i ordskiftet omkring maleriet opp gjennom den moderne kunstens historie. Men det er noe svært treffende ved dette ordet. Tittelen stadfester noe åpenbart og stiller seg fint bak det evige utsagnet: Den maleriske flaten er her fremdeles, det er den maleren jobber med og på, også Forberg. Men det er en flate som potensielt kan vise enorme rom og kontraster. Flaten som mulighet, ikke som begrensning.
For det er ingenting som føles begrenset her. Flaten demonstreres som en tumleplass med uendelige muligheter. Energien i Forbergs bilder ligger vel så mye i det rike assosiative og åpent tilgjengelige som i det tekniske og kunsthistoriske. De kan virke løse, men er avsluttet med stramt grep og klar tanke – like eksplisitte og relevante for et publikum av estetiske connaisseurer som for et knippe nysgjerrige barn. Gustav Svihus Borgersen.
Eigil Forberg har en Master of Fine Arts HFBK, University of Fine Arts Hamburg - Klasse Jutta Koether, 2020. Samt Bachelor of Fine Arts Trondheim Academy of Fine Arts, 2017.
