Eigil Forberg - Boogie Stop Shuffle
Det er noe fristilt over Eigil Forbergs malerier. Dette gjelder både stil og attityde. Fra et betrakterperspektiv – der du står og prøver å få disse flatene inn i en forståelsesramme – er det alltid en linje, et enkelt felt som skiller seg litt fra den øvrige stilen. Det klassiske spørsmålet «Har vi ham nå?» later hele tiden å bli forløst av et «Nei, ikke helt.» Selv om referansene er mange.
På den ene siden av en kunsthistorisk stilforståelse kan de mest strekenergiske bildene få tankene til å gå i retning Cy Twombly. Andre, mørkere verk kan påminne om Asger Jorn, da han arbeidet non-figurativt. Men i ett sett melder en nesten fluoriserende effekt i fargene seg. Hist og her nærmer vi oss barnetegningens fryktløse streker, andre ganger befinner vi oss dypt inne i graffitiens bortgjemte underganger.
Men i hans egen arbeidsmetode ligger det noe fristilt; en nesten voldsom trang til å få forskjellige flater til å snakke sammen. Som overtalende tvang. En fellesnevner for alle bildene er at de er større bilder, bygd opp av mindre bilder. Flere bildeflater, stilt tett opp mot hverandre – i forskjellige formasjoner og forskyvninger – slik at de danner et nytt, overordnet bildekonglomerat. Det som skulle ha vært enden på den bemalte platen, er bare en skillelinje i et større bildelandskap; inndelt som kontinentale jordlapper, der hver kvadratiske bildeflate inneholder sin energi, bare forsterket i kontakt med andre bildeflater like ved.
Så skjer det plutselig: En form- eller fargebruk fra én plate renner over i den neste, som en motivisk forlengelse som trosser disse rette skillelinjene. Bryter med dem og binder de forskjellige flatene tettere sammen. Slike formmessige sømmer eller fargemessige sting trekker bildeelementene sammen og strammer til. Som om de alltid har tilhørt hverandre. Så kommer et annet overraskende felt, en avviker som bryter helt med den tette ordenen du som betrakter eller han som billedkunstner har forholdt seg til. Her ligger motstanden, her ligger dynamikken. Den unnvikende energien som setter blikket i gang, på vill fart i alle retninger. Følg én strek og den vil bli brutt, følg ett motiv og det avløses av noe annet. Men ta et steg tilbake og se hvordan de forskjellige fargefeltene spiller sammen!
Hele opplevelsen av disse bildene koker – i hvert fall for undertegnede – ned til en ubestemmelig konform utilpasshet. Han jobber svært malerisk, på tradisjonelle kvadratiske flater, lesset ned med referanser. Samtidig forsøker han å fristille seg fra den enkelte bildeflatens begrensninger. Fra begrensningen omkring hvorvidt man er figurativ eller non-figurativ. Hvorvidt dette er lette eller tunge bilder. Hvorvidt dette er planlagt slik helt fra starten av eller om de nye store bildene er satt sammen i etterkant, som et puslespill helt uten mal. Her er motstand navet, og alt kan tillate seg å bli innlemmet rundt det; så lenge hver eneste endelige bildekonstellasjon ender opp som det samme – nemlig svært sterke malerier, preget av både tradisjon og egenart.
– Gustav Svihus Borgersen kunsthistoriker, 18.06.2019
