Anna Marie Sigmond Gudmundsdottir - LANZAROTE SA: - åpning 23. mai, kl 19:00.
Det tar noen sekunder før blikket fester seg. Bildene til Anna Gudmundsdottir vrimler. Nærmest et digitalt uttrykk; som et bilde på en skjerm, der skjermens egen stofflighet blander seg med et projisert bilde. Men så fester altså blikket seg. Man klarer å skille noe ut fra bakgrunnen, linjene blir tydeligere. De er ikke snorrette, de har en svai i seg, en liten skjelving, dette er streker påført for hånd, én etter én.
Etter hvert blir det tydeligere hvordan noe befinner seg i forgrunnen – som et tettmasket gitter over mer flytende fargeflater i bakgrunnen. Det som til syvende og sist danner formasjoner i de større maleriene, viser seg å være et samspill mellom strekene i front og fargene som strømmer på baksiden, mellom glipene. Det er disse linjene som gjør fargeflatene der bak til markante formasjoner.
Kunstneren beskriver selv hvordan hun formidler landskap. Ikke som avbildninger av spesifikke landskaper, men hvordan hun visualiserer sinnbildet av landskaper. Ett bilde kan slik sett – for alt betrakteren vet – være et konglomerat av erfarte og erindrede landskaper. Eller kun et lite bruddstykke, en lapp av et større landskap uten bestemt adresse.
Og denne dualiteten – det å skulle formidle «opplevelsen av landskap som transformator for indre prosesser», som Gudmundsdottir selv formulerer det – finner vi også i det kunstneriske uttrykket. Hvis det ikke rett og slett er snakk om en tredeling; for bildene peker mot andre medier, motiver og teknikker. På lang avstand kan bildene fortone seg om vevnader, løse tekstilarbeider som henger i laser ned fra en list. Som malerier er de ekspressive, rennende, som voldsomme refleksjoner fra et sinn i bevegelse – kanskje som et visuelt uttrykk etter kraftige naturopplevelser. Som figurative motiver minner de om hverdagens landskaper; som trestubbene og de mosegrodde jordene i svenske Andreas Erikssons malerier. Eller kanskje, får å se mot utstillingstittelen, det steinete landskapet på Lanzarote. Men rent teknisk påminner de kanskje aller mest om skravering, kjent fra tegnekunsten. Tenk her på Erik Werenskiolds illustrasjoner i Snorres kongesagaer.
Og om vi tenker oss hvordan skraveringen fungerer, nærmer vi oss kanskje noe ved Gudmundsdottirs konsept. Skraverte tegninger kan få noe til å oppstå gjennom fravær av linjer. Større avstand mellom linjene skaper større rom, tettere avstand mellom linjene skaper tettere rom. Vi tenker ikke linjer og tomrom, vi ser figurasjoner tre frem, få en form i et uttrykk der bakgrunn og forgrunn spiller sammen.
Jo mer en ser på Gudmundsdottirs bilder, desto mer veksler blikket mellom å være sikkert og usikkert. Når ett lag er under blikkets kontroll, glir et annet bort og ut av kontroll. Vekslende vakkert, som flimrende nordlys, forandrer bildene seg for øyet. Langsomme bilder, som likevel er vanskelige å fange. Men slik er det kanskje også når man har betraktet et landskap lenge; selv om man har stirret på formasjoner aldri så lenge, blir de straks mer uklare og abstrakte når man lukker øynene og prøver å erindre hvordan de så ut.
- Gustav Svihus Borgersen, 01.05.2019
